-->

Ett døgn med reise

Så stod man plutselig på Gardermoen, og klar for reise, selv etter kansellering nummer to- og endring av reiseruta. Så nå hadde vi en ekstra mellomlanding å se fram til! Uansett så var følelsen å være passasjer istedenfor en som var på jobb, veldig rar. Så da stod endelig jeg der med en kilo for mye. Og for å si sånn, det er veldig bra til å være meg! Meget stolt over å få det ned i 24kg etter x antall forsøk hjemme! Til og med måtte ta en bittelitt mindre koffert, bare fordi den veide 2 kg mindre enn den jeg hadde kjøpt for anledningen. Ikke lett å pakke når medisiner og apotek varer tar både stor plass og veier litt, men det ordna seg det og som alt annet J

Etter jeg kom gjennom sikkerhetskontrollen, og tax-free´n selvfølgelig… møtte jeg pappa som hadde kjørt meg til flyplassen, skravla og tok farvel :) Da vi endelig hadde kommet oss på flyet gikk det ikke lange tiden før vi fikk høre at vi ikke fikk lov til å ta av riktig enda, på grunn av uvær eller noe sånt i London. En god start med andre ord :p Da vi nærma oss London spurte vi om dette kom til å påvirke neste flight, men fikk høre at det kom til å gå akkurat hvis vi slapp å sirkulere over London for lenge, så da gjenstod det bare å krysse fingra og satse på det beste… men da vi landa fikk vi beskjed om at de som skulle til Johannesburg ”need to rush to the gate”… hyggelig melding å få over høyttaleren det!  Må nesten si at det var litt komisk syn, når åtte mennesker skulle rushe til gaten! For å si det sånn, Heatrow er jæævlig digert (unnskyld ordbruken, men det ordet passet bra her), så det å løpe til neste gate er ikke gjort på noen minutter. For vi skulle tross alt fra terminal 3 til 1, med buss i mellom. Man fikk med andre ord kjenne at man var i meget dårlig form, hvor hjertet ville hoppe ut av brystet, både på grunn av dårlig form, adrenalin og nerver! For å forklare hvordan dette så ut, kan man kort og godt si at det minnet om ”Amazing Race”, hvor det var rene kappløpet om å komme fram tidsnok.

Da vi endelig kom oss med på flyet fra London til Johannesburg, møtte vi Skrulla fra Cape Town. Spesiell dame som vi egentlig ikke skjønte oss helt på, for hun kunne plutselig virke normal og skravle med oss, for så å snu om til å oppføre seg merkelig å snakke med seg selv. Og da hun tok vinen sin på noenlunde styrten, tenkte vi at det kom til å bli festlig! Gikk forholdsvis greit egentlig, men det var vel omtrent da vi begynte å legge merke til han som satt ved Ida, for han ville verken ha mat eller drikke… på hele turen! Gosj.. Og da han stirra på en halvnaken glamourmodell i lang tid, tenkte vi at dette skulle bli moro! Ida og jeg var ellers veldig positive gjennom hele tiden, til tross for at skjermen med alle de gode filmene aldri ville gi fra seg lyd… klaga til og med tre ganger til ingen nytte :p makan til positive mennesker kan man kalle det. Vi fikk derimot sett ”Magic Mike” på mac´n til Ida, og da var turen redda (kanskje det som gjorde oss positive videre på den flyreisa?). Who knows.. Mange fine menn å se på, så skal jo ikke klage da! Mannen ved siden av oss hadde nok også glede av å titte på mac´n i tide og utide. Kan tippe det var komisk der jeg satt og gliste(til og med lo litt), uten at folk så hva vi så på..(?) 

På flyet fra Johannesburg til Windhoek, var det laaang ventetid. Både i passkontrollen, og når vi endelig hadde kommet om bord. Bakkepersonalet hadde fått til å legge inn igjen den gamle bagasjen, og kjøre vår inn igjen på flyplassen…. Så vi måtte vente nesten en time ekstra på flyplassen, ikke noe som falt i veldig god jord hos passasjerene, jeg derimot benytta meg muligheten til å ta noen minutter på øyet… Og våkna ikke igjen før etter take-off, ikke noe problem å sove gjennom take-off om man har sovet minimalt. 

Da vi endelig kom oss på Namibisk jord, var det litt uvirkelig. Vi måtte fortelle hverandre gjentatte ganger om at NÅ er vi her, helt uvirkelig for de fleste av oss.. Landingen var med andre ord ubehagelig, til og med for meg som liker å fly! Det både rista, vingla og la seg fra side til side. Så nå er det opplevd også!

Da vi endelig kom oss ut av flyet, fikk vi kjenne hvordan 32 grader her ned føles! Ingen ille følelse, og overraskende at luftfuktigheten ikke var så høy J og det er egentlig veldig bra kjenner jeg! Slipper man å føle seg klam bare man går ut døra… og slipper å ta hundre dusjer om dagen!

I tollen og passkontrollen, ble vi møtt med sure damer som var ganske lei jobben sin tror jeg. Ingen god følelse å møte på disse (unnskyld uttrykket) mugne kjerringene. Ikke hjalp det noe særlig at vi ikke visste den permanente adressen i Tsumeb heller, DET ble dårlig stemning for å si det sånn. Heldigvis hadde Ida skrevet opp adressen til der vi skulle bo første uken, så ble det i det minste litt bedre! Så til dere studenter eller reisende som skal til Namibia- ha dette i orden! Da jeg skulle gå ville jeg være blid og høflig å ønske damen en fin dag… svaret ble ”okei”. Heldigvis ble folk bare blidere og blidere jo nærmere vi kom oss ut av flyplassen. Skaffa oss hyggelig skyss som både viste oss hvor vi kunne se etter aper, så nå har jeg sett det og! Mye hyggeligere å se søte aper enn elger langs veien. ;)

Han viste oss til og med Guesthouse Namas, hvor de sju andre skulle oppholde seg hele uken. For Ida og jeg hadde nemlig ikke plass her, og måtte til Carolus Guesthouse, så det var en hyggelig gest av sjåføren vår. Når vi endelig kom fikk vi høre at rommene våre ble kansellert siden vi ikke møtte opp da de hadde ventet oss. Løsningen ble nå at fire studenter skulle sove på et rom med tre senger! En morsom løsning og noe nytt å prøve det. De visste derimot ikke når de to andre studentene ville komme, så vi levde i spenning på hvem disse studentene var og når de i det hele tatt ville komme. For vi kjente de jo ikke :p De kom ”heldigvis” ikke før etter første natta, så det blir kun en natt med denne løsningen.  Det syns jeg er helt greit! For fire jenter, tre senger og minimalt med plass  kan bli litt spennende.  Alle vet vel at jenter med store kofferter tar mye plass!

Uansett så må det nevnes at dette rommet hadde noen komiske løsninger.. Badet var nemlig innenfor et klesskap. Så med bare en skapdør mellom doen og rommet, måtte jeg nesten bare le! Her kommer vi trøtte, slitne og utmatta etter flyturen, og blir møtt med dette komiske synet. Kan jo tenke deg hva som raste gjennom hodet mitt av tanker da, når man ikke liker tanken på at noen skal høre at man tisser en gang! Sånn er det heldigvis for alle jenter, så vi ble raskt løsningsorienterte og fant vår egen måte å ordne problemet på. :) 

Da vi endelig fikk dusjet og fresha oss opp, gikk vi til de andre for å finne de, det tar opp til 15 min å gå. Så litt trim får vi oss! Her var ikke de andre studentene, så vi fikk tak i de og gikk til sentrum for å møte dem. Så skjedde det bare masse kjedelige og hverdagslige ting, før vi sovnet i nitiden og sov som noen steiner til tidlig dagen etter!

Fant også ut at vi måtte betale for internettet i motsetning til de som bor i Namas, så det var en bitteliten nedtur, når vi i tillegg betaler mer og bor lengre unna :p som de ensomme ulvene vi er. Godt vi er noen positive sjeler både Ida og jeg ;)

PS. De studentene som kom i dag er forresten veldig hyggelige og sjarmerende :)    

 

  

 Her er Ida og ei av de nye samboerene våre!







- Therese